Fra trening til tryggere pasientbehandling
Et intervju med Lisa Brown, RN, MSN, CHSE
Lisa Brown er senior spesialist innen simulering og utdanning ved Cleveland Clinic Martin Health. I denne videoen forteller hun hvordan simulering brukes aktivt for å støtte kvalitetsforbedring i praksis. Se videoen eller les transkripsjonen nedenfor.
Lisa Brown, RN, MSN, CHSE, er senior spesialist innen simulering og utdanning ved Cleveland Clinic Martin Health Simulation and Advanced Skills Center i Sør-Florida. Hun har mer enn 24 års erfaring som sykepleier, hvorav over 11 år innen helsesimulering.
Lisa har en mastergrad i sykepleierutdanning og er sertifisert simuleringspedagog innen helsefag (CHSE). I rollen som regional spesialist leder hun utviklingen av simuleringsfakultetet i Florida-regionen og bidrar i design, implementering og evaluering av simuleringsbaserte opplæringsprogrammer.
I tillegg har hun ansvar for det frivillige programmet for standardiserte pasienter og er involvert i å støtte og lede globale utviklingsprosjekter for fakultetet ved Cleveland Clinic.
.
Hva er de viktigste målene med simuleringsprogrammet deres, og på hvilke måter bidrar simulering til kvalitetsforbedring og økt pasientsikkerhet i helsetjenesten?
Lisa: Simuleringsprogrammet vårt er knyttet til helsesimulering og sikkerhet gjennom generelle kliniske ferdigheter samt ikke-tekniske ferdigheter. Men enda viktigere fokuserer vi virkelig på våre tverrprofesjonelle utdanningsprogrammer (IPE) for å påvirke helsesystemer.
Vi vet alle at det å gjøre feil er menneskelig. Når team får mulighet til å øve sammen på situasjoner med høy risiko og reflektere over dem i etterkant, bidrar det til å bygge felles erfaringer og handlingsmønstre. Disse tar teamene med seg inn i hverdagen og omsetter i tryggere og mer effektiv praksis.
Det er nettopp her jeg opplever at IPE-simulering har sin største verdi. Den gir et særlig viktig bidrag til kvalitetsforbedring i helsetjenesten, fordi den bidrar til læring og samarbeid på tvers av profesjoner, og løfter forbedringsarbeidet utover det enkelte fagmiljøet.
Hvilke typer pasientscenarioer simulerer dere oftest, og hvorfor er disse en prioritet?
Lisa: Det meste av simuleringsprogrammet vårt har som mål å sikre at helsepersonell er godt forberedt på klinisk praksis. Dette gjelder både nyutdannede og sykepleiere som er nye i rollen. Fokus ligger på å bygge nødvendig kompetanse og trygghet før de går inn i det daglige arbeidet.
I tillegg legger vi stor vekt på spesialitetsspesifikk kunnskap og ferdigheter som er avgjørende i de ulike fagområdene. En betydelig del av dette er knyttet til onboarding, men simulering brukes også aktivt som en del av den kontinuerlige faglige utviklingen gjennom hele yrkesløpet.
Vi gjennomfører også simuleringsprogrammer som er rettet mot klinisk vurdering, samt simulering av situasjoner med høy risiko. Disse prioriteres for å sikre at vi møter pasientenes behov, og at helsepersonell har den kompetansen og tryggheten som kreves for å håndtere uforutsigbare og krevende situasjoner i praksis.
Hvordan integrerer du tilbakemeldinger fra simuleringer inn i praksis og politikk i den virkelige verden?
Lisa: Jeg opplever at det aller viktigste er å skape et psykologisk trygt læringsmiljø, der deltakerne føler seg trygge nok til å engasjere seg aktivt. Når teamet opplever denne tryggheten, blir de også mer åpne om utfordringene de møter i hverdagen. De deler erfaringer, peker på problemområder og tar eierskap til egen læring, noe som bidrar til kontinuerlig faglig utvikling over tid.
Noe av det viktigste vi gjør, er å ta tilbakemeldinger om trusler i systemet på alvor. Dette gjelder både latente sikkerhetsrisikoer og potensielle svakheter i arbeidsprosesser. Vi har etablerte rutiner for å sikre at disse tilbakemeldingene faktisk blir fulgt opp, og at forslag til forbedringer omsettes i konkrete endringer i retningslinjer og praksis.
Så det å skape en slags høypålitelig organisasjonskonsept er virkelig det jeg mener er essensen.
Hvilke utfordringer har du møtt når du har integrert simulering i organisasjoners eksisterende initiativer for kvalitetsforbedring, og hvordan har du håndtert dem?
Lisa: Basert på min erfaring har jeg jobbet med simulering i ulike organisatoriske sammenhenger, og jeg har sett at utfordringene ofte oppstår når simulering ikke er fullt integrert i organisasjonens helhetlige arbeid. Når simulering etableres som et separat initiativ, uten tydelig kobling til kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet, risikerer man at utdanning og simuleringsmiljøer blir stående i egne siloer, i stedet for å være en naturlig del av systemet.
For meg har løsningen vært å sikre god forankring og tydelig samsvar mellom målene for simuleringen og organisasjonens overordnede kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid. Det innebærer tett samarbeid med ledere og fagpersoner innen kvalitet og pasientsikkerhet. Like viktig som dataene i seg selv, er evnen til å formidle hva simuleringen faktisk avdekker. Å fortelle historiene bak funnene skaper forståelse, engasjement og eierskap, og gjør simulering til et reelt verktøy for forbedring.
Hvordan ser du rollen til virtuell og utvidet virkelighet utvikle seg i sammenheng med forbedring av simuleringskvalitet?
Lisa: Virtuell og utvidet virkelighet er både unikt og svært engasjerende, og det har vært spennende å følge hvordan teknologien har utviklet seg. Jeg ser tydelig hvordan VR og AR bidrar til kvalitetsforbedring, særlig gjennom muligheten til å styrke kommunikasjon og samle team, uten at man nødvendigvis må befinne seg på samme sted.
For meg ligger den største styrken i VR og AR i evnen til å bringe team sammen for å øve på samarbeid og finjustere kommunikasjonen. Teknologien gir deltakerne en bedre forståelse av hverandres roller og bidrar til at teamet jobber ut fra et felles rammeverk, uavhengig av hvilken type situasjon de trener på.
