I denne artikkelen ser vi nærmere på tre eksempler på hvordan sykehus har tatt i bruk in situ-simulering for å drive målrettet kvalitetsforbedring på nyfødtintensivavdelingen, og samtidig styrke sikkerheten for sine mest sårbare pasienter.

Pasientene på nyfødtintensivavdelingen er særlig utsatte. De er i en kritisk fase av utviklingen og krever avansert, tverrfaglig og ofte tidssensitiv behandling. I et så komplekst omsorgsmiljø kan konsekvensene av medisinske feil være alvorlige.

Tradisjonelt har mye av forbedringsarbeidet i helsetjenesten vært rettet mot den enkelte klinikers prestasjon. Slike tiltak kan gi kortsiktige forbedringer, men når dette blir den eneste tilnærmingen, når arbeidet ofte et metningspunkt. Over tid kan det føre til utbrenthet, emosjonell belastning, redusert medfølelse og moralsk stress. Ikke sjelden opplever helsepersonell å se behovet for endring, men uten å ha reelle muligheter til å påvirke systemet de jobber i.

Derfor erkjenner stadig flere ledere på nyfødtintensivavdelinger, sammen med risikostyrere og kvalitetsansvarlige, at de fleste uønskede hendelser ikke skyldes enkeltpersoner, men svakheter i systemene rundt dem.

“Selv det best trente teamet kan ikke levere omsorg av høy kvalitet i et miljø som ikke er rigget for det.”¹   

- Dr. Jens-Christian Schwindt, 
Neonatolog

Før vi begynner: En ny retning innen simulering

En økende erkjennelse av at uønskede hendelser i helsetjenesten oftere skyldes systemsvikt enn feil begått av enkeltpersoner, har bidratt til fremveksten av et nytt syn på bruk av simulering. Dette har igjen lagt grunnlaget for det som kalles translasjonssimulering.

Translasjonssimulering handler om å bruke simulering som et verktøy for å identifisere, teste og forbedre faktiske kliniske systemer, arbeidsprosesser og fysiske omgivelser. Målet er bedre kvalitet i pasientbehandlingen og mer robuste kliniske resultater.

Et sentralt element i denne tilnærmingen er in situ‑simulering, der treningen gjennomføres i det reelle kliniske miljøet. Ved å teste hvordan arbeidet faktisk utføres, fremfor hvordan det er tenkt at det skal utføres, blir det mulig å avdekke skjulte sikkerhetsutfordringer.

Disse utfordringene omtales ofte som latente sikkerhetstrusler, gjerne beskrevet som «ulykker som venter på å skje». Det kan være skjulte sårbarheter knyttet til utstyr, fysiske omgivelser eller arbeidsprosesser, og som i mange tilfeller forblir uoppdaget helt til de fører til pasientskade.

– Det som gjør in situ‑simulering så kraftfullt, er at den lar medisinske team trene der det faktisk gjelder, i sitt eget kliniske miljø og under realistiske forhold, forklarer neonatolog Dr. Jens‑Christian Schwindt.

Eksempel 1: Avdekker skjulte sårbarheter i resusciteringsmiljøet

I en multisenterstudie av neonatal resuscitering gjennomførte forskere tverrfaglige in situ‑simuleringer ved ni sykehus i Østerrike. Målet var todelt: Først å identifisere skjulte sikkerhetstrusler i de innledende simuleringene, og deretter undersøke om disse utfordringene fortsatt oppstod eller var blitt håndtert i påfølgende øvelser.

For å sikre høyest mulig realisme benyttet studien SimNewB®, en trådløs nyfødt‑simulator som egner seg spesielt godt for trening i faktiske kliniske omgivelser.

Gjennom simuleringene ble det totalt identifisert rundt 400 skjulte sikkerhetstrusler. Disse fordelte seg på flere områder av resusciteringsmiljøet, blant annet knyttet til:

Innen kategorien systemer, arbeidsflyt og tilgjengelige ressurser observerte forskerne en mer beskjeden reduksjon i skjulte sikkerhetstrusler. Her var nedgangen på rundt 10 prosent fra én simulering til den neste. Funnene indikerer at utfordringer på dette området ofte er mer komplekse, og at det krever både tid, tverrfaglig samarbeid og betydelige ressurser å oppnå varige forbedringer.

Likevel viser studien tydelig hvilken verdi simulering har over tid. Gjennom gjentatte øvelser blir det mulig å identifisere, redusere og til slutt løse skjulte sikkerhetstrusler, og dermed styrke kvaliteten og sikkerheten i neonatal resuscitering.

Eksempel 2: Stresstesting av en kritisk flytting

Et stort barnesykehus sto overfor en krevende oppgave: 70 kritisk syke nyfødte måtte flyttes til en ny bygning for nyfødtintensivavdelingen.⁴ For å redusere risiko og sikre en trygg overgang, tok sykehuset i bruk simulering for å teste hele flytteplanen i forkant av den første pasienttransporten.
 
Gjennom seks intensive simuleringsøkter gjennomførte tverrfaglige team realistiske øvelser som speilet hele flytteprosessen, fra den opprinnelige avdelingen til det nye intensivmiljøet. Simuleringene gjorde det mulig å identifisere sentrale sårbarheter knyttet til både logistikk, arbeidsflyt og samhandling. Disse ble adressert og redusert før flyttingen ble gjennomført i praksis.

Resultatene var oppsiktsvekkende. Samtlige 70 pasienter ble flyttet trygt i løpet av 6,5 timer, nesten halvparten av den opprinnelig estimerte tiden. Det ble ikke registrert én eneste sikkerhetshendelse, og det var heller ingen behov for å aktivere beredskapskoder underveis.

Studien illustrerer hvilken rolle simulering kan spille når hele systemer testes i forkant. Ved å stress‑teste prosesser og samhandling før overgangen til reelle forhold, kunne sykehuset sikre høy operasjonell beredskap og en trygg gjennomføring av en ellers høyrisiko operasjon.

Eksempel 3: Pasientsikkerhet styrket gjennom kontinuerlig samarbeid

En av de tydeligste fordelene med simulering er at den samler helsepersonell på tvers av fagområder rundt felles problemløsning. Dette var også utgangspunktet for en åtteårig studie som undersøkte hvordan regelmessige in situ‑simuleringer påvirket skjulte sikkerhetstrusler på en regional nyfødtintensivavdeling.⁵ 

I løpet av perioden ble det gjennomført 13 tverrfaglige simuleringsøkter. Øvelsene involverte blant annet anestesileger, fødselsleger, jordmødre, sykepleiere og barneleger, og ga deltakerne mulighet til å trene sammen i sitt faktiske kliniske miljø.

Gjennom simuleringene ble det avdekket til sammen 67 skjulte sikkerhetstrusler. Disse omfattet blant annet:

• EKG‑elektroder som ikke var koblet til monitorene og inaktive enheter. Dette ble håndtert gjennom tydeligere rutiner og forbedrede sjekklister.
• En sugebeholder på gjenopplivningsbordet som viste seg å ha for lav kapasitet.
• Utdaterte gjenopplivningsalgoritmer som ble erstattet med oppdaterte, evidensbaserte retningslinjer.

Effekten var tydelig:

Da det regelmessige in situ‑simuleringsprogrammet ble satt på pause under COVID‑19‑pandemien, så forskerne imidlertid en ny økning i skjulte sikkerhetstrusler. Funnet understreker et viktig poeng: For å opprettholde høy pasientsikkerhet er kontinuerlig simulering ikke bare nyttig, men avgjørende.

Klar for å ta neste steg med in situ‑simulering? Her er tre tips for nyfødtintensivavdelingen 

Vi jobber kontinuerlig med å utvikle nye løsninger innen kvalitetsforbedring i helsetjenesten. Besøk vår hub for helsekvalitetsforbedring for flere ressurser, og ta gjerne kontakt med en Laerdal‑representant for å se hvordan vi kan støtte dere i deres forbedringsarbeid.