Forbedre klinisk kompetanse
Begrenset personell tilgjengelig for å kjøre simuleringer fører ofte til at verdifulle ressurser som f.eks. opplæringsfasiliteter og opplæringsutstyr brukes for lite. Dette gir dårlig avkastning på investeringen, og fører også til mindre opplæringstid for elevene. Mangel på muligheter til å øve fører til for lite praktisk erfaring og gir elevene mindre kompetanse og selvtillit.
"Mens vi underviser, lærer vi" sa den romerske filosofen Seneca. I tusenvis av år, har utdanning kommet tilbake til denne påstanden. Suksessen lærere har hatt ved å la studentene lære hverandre, kalles "protesjé-effekten". I sammenheng med å bruke simulering for å bli kompetante i å utføre kliniske oppgaver, gir dette også en optimal mulighet til å bruke en gammeldags læremetode på en mer moderne måte.
Peer-to-peer simulering hvor standardiserte scenarier benyttes gjør det mulig for studentene å trene hverandre uten hjelp fra en veileder. Studentene kan øve sammen om og om igjen til de føler seg sikre på at de mestrer både de kliniske- og kommunikasjonsferdighetene, noe som igjen vil gi økt fleksibilitet og økt utnyttelse av simuleringsfasilitetene.
Forskning antyder at det er en direkte sammenheng mellom studenters tillit og studentprestasjoner, noen som igjen øker antall elever som uteksamineres. Peer-to-peer simulering lar studentene øve i sitt eget tempo i et trygt læringsmiljø uten å være avhengig av en veileder.
Å bruke penger på treningsutstyr som ikke benyttes er en dårlig invistering. Ved å la studentene benytte treningsutstyret til å trene på relevante læringsmål ved å benytte forhåndsprogrammerte scenarier vi øke antall timer som treningsutstyret benyttes til utdanning.
Mangel på tilgengelig og kvalifisert personell er en av hovedårsakene til at treningsutyr brukes for lite. Å gi studentene tilgang til treningsutstyret vil gi elevene mulighet til å ta ansvar for egen læring på en ny og innovativ måte.
