Et fornyet fokus på kompetansebasert medisinsk utdanning
Et intervju med Dr. Barry Issenberg
Professor i medisin og leder for Michael S. Gordon-programmet for medisinsk utdanning
Se videoen eller les transkripsjonen nedenfor for å få innsikt fra Dr. Issenberg om den viktige rollen simulering spiller i kompetansebasert medisinsk utdanning (CBME).
Hvorfor er det så stort fokus på kompetansebasert utdanning?
Dr. Issenberg: Kompetansebasert utdanning har eksistert siden slutten av 1970-tallet, og har blitt diskutert og implementert i mindre skala de siste 40 årene. Men i nyere tid har det kommet langt større oppmerksomhet rundt kompetansebasert utdanning og hva det innebærer.
Det er flere grunner til dette. Det har vært en erkjennelse av at forventningene til studenter – enten de er medisinstudenter eller sykepleierstudenter – har vært basert på hvor godt de presterer på kunnskapsbaserte prøver, som flervalgstester. Og selv om disse er viktige, ser man at hvis man utelukkende baserer vurderingen på dem, er ikke studentene klare når de skal ut i pasientbehandling. Kompetansebasert utdanning fokuserer på ferdigheter: Hvor godt kan du anvende kunnskap i kliniske situasjoner? Det er dette som bør være forventningen – ikke bare teoretisk kunnskap alene.
En annen grunn er at man nå forstår at folk lærer i ulikt tempo. Tidligere var all utdanning tidsbasert. Tiden var fastsatt, og studentene måtte nå et bestått nivå innen den tiden. Kompetansebasert utdanning erkjenner at tiden kan variere. Det som bør være fastsatt og standardisert, er det høye kompetansenivået som forventes – ikke tiden det tar å oppnå det.
Derfor virker det intuitivt – hvorfor skulle vi ikke designe utdanningen på denne måten? Men den tradisjonelle modellen har vært tidsbasert i over 100 år, i motsetning til kompetansebasert utdanning.
Hva er dagens status for innføring og integrering av kompetansebasert medisinsk utdanning (CBME) i medisinske utdanningsprogrammer?
Dr. Issenberg:Dagens status for innføring og integrering av kompetansebasert utdanning i medisinske fakulteter, både i USA og globalt, er nær 100 %. Dette skyldes både en erkjennelse av at kompetansebasert utdanning er en bedre tilnærming for å sikre at studentene er klare for praksis når de uteksamineres.
I tillegg forventer nasjonale og internasjonale sertifiseringsorganer, kvalifiseringsinstanser og akkrediteringsorganisasjoner at utdanningen følger kompetansebaserte modeller.
Bevisene er klare: Når du utformer læreplanen din med en kompetansebasert tilnærming, vil det føre til bedre resultater – enten det gjelder at studentene er klare for neste læringsnivå, eller enda viktigere, for praksis.
Hvordan ser du at simulering har innvirkning på kompetansebasert utdanning (CBME)?
Dr. Issenberg: Simulering spiller en svært viktig rolle i kompetansebasert utdanning. Kompetansebasert utdanning krever at studentene vurderes hyppig, og dataene fra disse vurderingene brukes til å veilede hvordan de kan forbedre og videreutvikle sine kompetanser. Tidligere, når man ikke brukte simulering, var den eneste måten å vurdere studentene på hvordan de presterte i kliniske omgivelser. Men det kliniske miljøet er svært uforutsigbart – du vet ikke hvilke pasienter du vil møte.
I tillegg, avhengig av kompetansen som skal vurderes, kan det være snakk om farlige prosedyrer eller risikofylte ferdigheter. Da ønsker man ikke å teste studentene på ekte pasienter.
Simulering gir en standardisert og ensartet tilnærming i et kontrollert miljø, slik at du kan være trygg på at når studentene består en eksamen – enten det gjelder kommunikasjonsferdigheter, prosedyrer eller problemløsning – så skjer det på en rettferdig og standardisert måte. Simulering gjør det også mulig å skalere denne tilnærmingen på tvers av hele institusjonen.
Hvilke verktøy eller løsninger trenger medisinske utdanningsprogrammer for å støtte kompetanseutvikling?
Dr. Issenberg: Medisinske fakulteter og sykepleierutdanninger som tar i bruk kompetansebasert utdanning, innser at det er langt enklere å designe et slikt program enn å faktisk implementere det.
Et nøkkelkomponent i en vellykket kompetansebasert læreplan er hyppige vurderinger. Disse vurderingene – og dataene de genererer – brukes til å støtte kontinuerlig læring. Problemet er at man samler inn så mye data: Hvordan skal man bruke den? Hvordan skal den analyseres? Hvordan identifiserer man hvilke data som er viktige, slik at man kan gi rask tilbakemelding og ta informerte beslutninger om studentenes læring?
Til nå har utdanningsinstitusjoner vært flinke til å samle inn data, men de har ofte latt den ligge ubrukt. Det tar flere uker å gå gjennom dataene, og det krever mange arbeidstimer. Jeg tror det nå kommer nye teknologier som vil gjøre det mye enklere å bearbeide og bruke disse dataene, slik at undervisere kan ta informerte beslutninger om hvordan de best støtter studentenes utvikling.
Hvordan integreres simulering i læreplanen for å sikre at den samsvarer med programmets utdanningsmål og effektivt bidrar til å bygge studentenes kompetanse?
Dr. Issenberg: Ved vårt eget institutt har vi integrert simulering fra første dag på medisinstudiet, og det fortsetter gjennom alle fire år med utdanning. Allerede første dag blir studentene introdusert for vårt simuleringssenter, men fokuset er ikke på diagnostiske ferdigheter eller problemløsning – det handler om grunnleggende kommunikasjon. I løpet av den første uken får studentene opplæring og blir evaluert på hvor godt de kan starte en samtale med en pasient – i dette tilfellet med en standardisert pasient.
Deretter tilpasses alle simuleringsaktiviteter til det studentene lærer i resten av læreplanen.
Hvis de for eksempel lærer om det kardiovaskulære systemet og grunnleggende kardiologi, kobler vi dette til praktisk trening med Harvey manikin.Eller hvis de lærer om lungefysiologi og anatomi, kobler vi det til trening med en lunge-simulator.
Dette gjør vi gjennom hele utdanningsløpet. Hvert år forventer vi at studentenes kompetanse forbedres. I første år, når de lærer grunnleggende undersøkelsesteknikker, forventes det at de kan identifisere funn hos en pasient. Neste nivå er å kunne koble funnet til underliggende fysiologi eller patofysiologi. Deretter skal de kunne stille en differensialdiagnose basert på funnet.
Til slutt, før de uteksamineres, skal de kunne ta en behandlingsbeslutning basert på alle pasientfunnene. Hva blir neste steg hvis du har ansvar for denne pasienten på klinikken?
Det siste, avsluttende elementet før de uteksamineres, er et fire ukers intensivt og immersivt program – det vi kaller "Transition to Residency" – hvor de samler alle ferdighetene sine, slik at de er best mulig forberedt når de starter som turnusleger måneden etter.
