Vi satte oss ned med Ryan Aga, systemdirektør for klinisk simulering hos HealthPartners, for å diskutere hvordan simulering kan bidra til meningsfulle forbedringer i kvaliteten på helsetjenester. Se videoen eller les transkripsjonen nedenfor. 

Fortell oss om deg selv.

“Jeg heter Ryan Aga. Jeg er systemomfattende direktør for simulering hos HealthPartners. Vi er et stort integrert helsesystem i det øvre Midtvesten, med base i Minneapolis og Bloomington, og i Minneapolis-St. Paul-området.” 

Hvordan kan simulering hjelpe helseteam med å styrke både pasientsikkerhet og menneskelig kontakt under høy-risiko kliniske hendelser?

“Jeg ser simulering som et område der mennesker automatisk knytter kontakt. De kommer inn i et rom rundt en scenario, og det menneskelige perspektivet trekkes inn i dette rommet i simuleringen. Folk kan dele sine mest sårbare øyeblikk, om det de gjorde bra og det de absolutt ikke gjorde bra i det hele tatt. 

Det er sjeldent i helsevesenet, etter å ha vært i helsevesenet i over to tiår, at team har denne muligheten til å komme inn i et rom for å ta seg tid til å dele og mislykkes om og om igjen og sammen jobbe for å bli bedre.” 

“Et grunnleggende element som jeg mener jeg bringer til teamet vårt og programmet vårt, er oppfordringen til handling fra Joint Commission om at sikkerhets- og kvalitetsgrupper må samarbeide med simulering. 
 
I bunn og grunn har vi hatt to engasjerte team som har jobbet med kvalitet og sikkerhet—men vi har arbeidet asynkront i ulike sfærer og ulike vertikaler. Og nå, med denne oppfordringen til handling, er det at begge teamene kommer sammen, vi lærer av hverandre og lærer hvordan vi kan jobbe i fellesskap for å skape et bedre resultat for pasienter samt kvalitet og sikkerhet.” 

Hvordan bidrar simulering etter din erfaring til bredere kvalitetsforbedring på tvers av et sykehus — ikke bare individuell opplæring?

“Dette har vært virkelig kult og morsomt å jobbe med. Jeg tror det som får prioritet, er forholdet til kvalitet og sikkerhet i HealthPartners. Vi har utviklet et fantastisk samarbeid med vår Chief Quality Officer, Cara. Cara har kunnet se alle kvalitetsenhetene på tvers av sykehusene våre, klinikkene våre og tannklinikkene våre. 

Jeg gikk i praksis inn på kontoret hennes og sa: ‘Cara, hvor trenger dere oss nå? Og hvor trenger dere oss om fem og ti år?’ Så hun har virkelig vært i stand til å identifisere, svært helhetlig og fra det høyeste nivået innen kvalitet og sikkerhet, hvor disse mulighetsområdene finnes for pasientsikkerhet og kvalitet.”

“Et av områdene hun identifiserte for oss å jobbe med, var sepsis — særlig et nytt initiativ om Code Septic Shock. Vi utviklet en translational simulation-øvelse med akuttmottaket, klinikere, leger, sykepleiere, farmasi, EPIC (teamet for det elektroniske pasientjournal-systemet) samt sikkerhet og kvalitet.  
 
Vi samlet dem alle rundt en felles mental modell for hvordan vi kan forbedre utfall ved septisk sjokk, særlig antibiotikagivning ved septisk sjokk.  
 
Vi tok dette teamet gjennom utviklingen av protokollen. Vi brukte simulering til å utvikle policyen og protokollen — noe vi ikke tradisjonelt har gjort i simulering.  
 
Det vi klarte å gjøre, var å bruke det til å utvikle protokollen og policyen for Code Red Septic Shock. Gjennom den simuleringen identifiserte vi åtte ulike [problemer] som det kliniske teamet sa: ‘Det fungerer ikke, vi trenger mer forbedring, vi trenger annet utstyr eller andre forsyninger for å gjennomføre denne protokollen.’ 
 
Vi laget den, og vi itererte mange ulike ganger på tingene som måtte fikses før den ble sendt ut til pasientbehandling. Og jeg kan si til deg, som kliniker ved sengekanten, at hvis en protokoll eller policy ble utviklet uten innspill fra førstelinjen, ville det vi raskt gjorde i førstelinjen vært å utvikle en omgåelsesløsning. Omgåelsesløsninger er farlige. De utgjør en risiko for pasienten.” 

“Så det er fundamentalt forholdet … å utvikle det sammen med kvalitet og sikkerhet, og deretter virkelig identifisere hvor flaskehalsene er som de trenger simulering til?”

Hvordan kan sykehus opprettholde en kultur for kontinuerlig læring og forbedring etter å ha lansert simuleringsprogrammer? 

“Vi sitter sannsynligvis på noe av de rikeste dataene for helseorganisasjoner innen simulering. Så det å virkelig demokratisere dette som en veldig, veldig kraftfull spesialitet… at vi i praksis har alt fra førstelinjen som folk sier er feil eller trenger forbedring … eller ting som fungerer veldig godt.  
 
For en lærende organisasjon å omfavne simulering … fra et langsiktig perspektiv er simulering nøkkelen. Simulering er den grunnleggende strukturen for læring gjennom akademia og helsesystemer, fordi vi har alle disse rike, fantastiske dataene som bør spres opp og ned i hierarkiene og på tvers for å redde pasienters liv.”  

Hvis sykehusledere ønsker å forbedre pasientsikkerheten i dag, hvordan bør de tenke annerledes om simuleringens rolle i organisasjonen sin?

«Jeg vil si at en av våre siste tråder for å holde oss økonomisk solide eller støttet er verdibasert omsorg, og alt dette bygger på kvalitet og sikkerhet. Ledere har sett suksessene med simulering i opplæring. Det de nå må dreie mot, er hvordan simulering ikke bare kan brukes i prosedyreopplæring, men hvordan den kan brukes til å integrere ny teknologi i et helsevesen.

Vi befinner oss midt i en bølge av kunstig intelligens. Hvordan bruker vi simulering med et AI-verktøy som tas inn i et stort, integrert helsevesen? Hvordan bruker vi simulering? Hvordan samhandler vi med AI? Hvordan bringer vi team sammen, slik vi har gjort med tradisjonell opplærings- og utdanningssimulering, og bruker simulering på tvers av alle deler av helsevesenet?

Jeg tror ledere i helsevesenet tradisjonelt har sett på simulering som noe som brukes til utdanning og opplæring. Men når du ser på verdibasert omsorg, og det jeg nettopp snakket om, nemlig en forbedring på 25 % i antibiotikabehandling ... pasientene deres kommer til å overleve, og dere vil få mindre regulatorisk byrde.  

Så sats dobbelt på simulering for kvalitetsforbedring; avkastningen på investeringen for å holde oss økonomisk støttet og voksende i helsevesenet er ... det er ikke lenger noe kjekt å ha. Det er et moralsk og etisk krav i helseorganisasjoner for å holde dem fundamentalt i drift for fremtiden.»